Untitled

Jeg mistet meg selv litt i prosessen, tankene er ikke like fri. Men jeg tror det kan være et godt tegn. At ikke alt må være regnbue. Jeg er glad, jeg er det, ikke alltid, ikke nå, men stort sett. Husker jeg skrev daglig, uansett følelsesregister. Men jeg har mistet det, for nå hvertfall, ting kan forbedres. Savner ikke den tiden, men savner å skrive følelser ned og kjenne dårlige følelser sildre ut gjennom fingrene mine og ned på tastaturet. Utenom musikk var det vel det som hjalp meg gjennom det kapittelet av et langt liv. Jeg klarte å få ut aggresjon, depresjon, glede og meg selv.. Jeg er ikke sånn nå, men mulig jeg fortjener det litt. Jeg mener, jeg har hatt en lang stund nå med gode dager. Før var det sjeldent, det var aldri. Joda, men det kom delvis, nå er det de tunge periodene som kommer delvis. Ikke en fast styggen på ryggen, men en stein i skoen. Jeg tråkker på den, og merker den hvert 4-5 skritt. Men den ødelegger meg ikke, ikke i korte perioder. Og til slutt blir det vel en vanesak. Ikke at det er det jeg vil, men jeg vet ikke hva jeg vil så da kan det fort bli vanskeligere enn å bare ta av seg skoen.

Min første var mitt absolutte alt, min andre var en feiltagelse, og den tredje vil bare tiden vise. Jeg er ikke klar, men nå har det skjedd. Og jeg må engste meg over noe som er irrasjonelt. Vil jeg våkne i natt? Vil jeg våkne glad, eller trist. Kan dette skoleåret bare bli ferdig? Jeg vil fokusere på det som er viktig for meg, men er stressa på om jeg klarer det også. Joda, der handler det om meg, ikke andre. Jeg klarer det, men om jeg klarer oss er en annen sak.

Vond følelse i magen. Vi kranglet istad, vil det endre hvordan du utagerer deg i dag? Eller nei, vi kranglet ikke. Jeg var bare redd, jeg er fortsatt redd. Du kommer til å gjøre det, og jeg kommer til å føle det. Men vi kommer fortsatt til å late som ingenting. Jeg har virkelig blitt så naiv igjen. Men ord over handlinger, ikkesant? Så lenge jeg ikke er der altså, hvem bryr seg egentlig? Ikke de, ikke du, jeg. Faen…